Det peneste kysset

Det er tidlig vår i den botaniske hagen. Jeg må samle de fem siste plantene til herbariet mitt for å få godkjent biologikurset. Jeg går rundt omkring på leting etter en tidlig vår. Men er ikke alene. To eldre rusler også rundt. Usynlig? Meg ser de ikke. De leier hender og setter seg på en benk. Hvite sneflekker på bakken. Smil. Hvitt hår. Ei hand stryker varsomt.

Jeg leter videre — de gamle reiser seg. Ser seg stjålent rundt; og ser ingen. Kysser, for de ser ikke at noen ser.

Sterke følelser — men dårlig syn.

Det var det peneste kysset — en høstdag i mai.